– Tror du de blir likegyldige til alle ruinene de er omgitt med her? Akkurat som vi ofte tar naturen hjemme i Norge for gitt? spør jeg etter tre dager til fots i den evige stad. Årets jentetur med Mamsen gikk til Roma.

– Fort dere, Paven taler nå! Mannen som henvender seg til oss er en av mange som selger guidede turer i Vatikanmuseet – blant annet. Andre rundt ham selger falske designvesker og løper så fort de får snusen av politi. Han peker ivrig i retning Peterskirken. – Jada, smiler vi og rusler mot museet og planene våre der. Tror liksom ikke helt på ham. Vi er tidlig ute, ingen store køer her ennå. Innenfor museets vegger får vi kink i nakken mens vi beundrer takene, stopper ved statuer og malerier, setter oss ned for å nyte det Sixtinske kapell. Det er så mye der – så voldsomt…

Når vi er mette på inntrykk går vi ned til Peterskirken, og guiden hadde rett – paven er der! Vi ser på storskjermen at han håndhilser på en rekke mennesker og ser vi ekstra godt etter, skimter vi noe hvitt innimellom de andre der oppe på podiet. Petersplassen er stengt for hvem som helst, vi kommer hvertfall ikke inn. Det er greit det, jeg er ikke så begeistret for paven likevel. Men Peterskirken bør sees, vi bestemmer oss for å komme tilbake en annen dag.

Roma føles…deilig! Det er passe gåavstand til det vi vil se, og gå det gjør vi. Mye! Men vi tok metroen til Ottaviano for å ha noenlunde utvilte ben til museet. Det var lurt kjenner vi senere da vi skåler i kjølig hvitvin nede i smågatene rundt Piazza Navona. Bena er slitne nå.
Jeg elsker trange små gater med spennende detaljer og her får jeg virkelig dosen. Roma er full av dem. Det er noe med det å rusle rundt og la seg overraske over det som lurer rundt neste hjørne. En fontene, en spennende detalj i arkitekturen, en butikk… Siden vi er i Roma innebærer overaskelsene ofte en gammel kirke eller en obelisk også. Dessuten elsker jeg at byen er full av drikkefontener.

Dagen før var vi i smågatene i Monti-nabolaget og spiste lasagne på herlige Ai Tre Scalini som vi fikk anbefalt av Giacomo, eieren av B&B’et der vi bor (jeg skal fortelle mer overnattingsstedet vårt i et eget innlegg). Jeg var skrubbsulten etter flyturen og ble ubehagelig mett. Det var ikke Ai Tre Scalini sin skyld, jeg spiste bare så altfor fort.

Jeg var fortsatt mett da vi ruslet rundt i Colosseum. Ga tommel opp for den imponerende arkitekturen og stemningen. Det er rart. Jeg har alltid tenkt at jeg skal til Roma en dag og selvfølgelig se Colosseum, men jeg har aldri tenkt på at jeg skulle gå inn. Spør meg ikke hvorfor. Jeg hadde derfor ingen forventinger, annet enn det jeg har sett for meg i filmer. Det er et overveldende byggverk, med tanke på hvordan det er bygget og hva som foregikk her. Jeg er glad jeg gikk innenfor.
Utenfor Colosseum gikk flere menn og solgte paraplyer. Små regnskurer kom og gikk. Vi takket nei til paraply og søkte ly under en av byens mange balkonger istedet. Så deilig å bare stå der og myse på alt det vakre rundt oss. Vi hadde jo ingen hast.

Vi ender stadig nede i Navona igjen. Enten for en kaffe eller for en deilig iskrem. Ifølge Giacomo får du byens beste is her, hos San Crispino. Den er god, og visstnok uten tilsetningsstoffer også. Ren, smakfull glede. En annen dag snuser vi rundt på markedet på Piazza Campo de Fiore, og et øyeblikk angrer jeg på at jeg ikke tok med en stor koffert som jeg kunne fylt med krydder, oljer, pasta og soltørkede tomater! To ulike krydder får følge med hjem. Pastaen plukker jeg opp et annet sted.

Ikke så langt fra der vi bor, ligger nemlig Panella. Her betaler vi 12 euro hver, og får én kupong for mat, og én for drikke. Deretter setter vi oss ved noen høye bord midt i butikken med så mye mat vi ønsker fra buffeten og hvert vårt glass med riktig så godt vin. Maten består av blant annet ulike bruschetta, pizza, pasta, couscous, en type potetsalat og quiche. For å nevne noe. Den kommer i små håndfuller, og man kan sitte her lenge. Så får man nøye studert vareinnholdet butikken har også. Det er her jeg oppdager tagliatelle med 5% Barolo, og som jeg tar med til kassa. Jeg står med noen pakker av pasta med ruccola også , men tenker at jeg heller vil kokkelere pasta med fersk ruccola, så den går tilbake til hylla. Jeg gjør mitt beste for å overse alle søtsakene de selger i bakeridelen. Man kan spise seg ihjel på dette stedet!

Øverst til venstre: Deilig is fra San Crispino. Øverst til høyre: soltørkede tomater på markedet på Pza. Campo de Fiore. Nederst til venstre: Panella – paradis!  Nederst til høyre: Søte tomater og mozzarella – perfekt på en varm dag

Populære Trastervere har også mange trange koselige gater, og er nesten en klisje på en smal bakgate i Roma…. Jada, vi setter oss ned her også med et glass vin og spiser god mat. Jeg smatter på brød dyppet i olivenolje og balsamicoeddik og er i himmelen der solen skinner ned i de smale gatene. Det er varmt. En vintertrøtt kropp smelter nå. Kirkekokkene ringer litt lenger opp i gaten. Roen senker seg.

Det er en grunn til at Elizabeth Gilberts første del av boken ”Eat, Pray, Love” var dedikert mat. I Roma spiser man! Vi spiser is, pasta, pizza, bruchetta om hverandre føles det som og jeg topper hele greia med Salami al chioccolata (sjokoladekake med kjeks – likner på en salamipølse) hos Ai Tre Scalini! Herregud, så godt det er!

Til høyre: Før jeg dro til Roma kom jeg over en nettside som handlet om Frankrikes svar på Banksy. Christian Guewy, også kalt C215 har lagt fra seg flere spor rundt i Roma, og på en postkasse ved Pza. Trilussa, i Trastervere finner jeg plutselig en liten signatur. Til venstre: I Monti finner jeg en signatur jeg ikke kjenner. Ifølge Google er det arbeid av serbiske Sashka, eller TKV som hun signerer med.

Siste dagen er vi utenfor Peterskirken igjen. Paven er borte og dørene åpne for turistene. Den lange lange køen går ganske fort i grunn og snart er vi inne. I den overveldende store kirken. Voktet av Sveitsergarden med de morsomme uniformene. Det blir en noe klam opplevelse. Det er mye folk her inne og vi burde sikkert gjort mer ut av besøket i kirken. Tatt turen opp i kuppelen, eller ned i krypten der pavene ligger begravet. Etter en runde i kirken går vi ut i solen igjen istedet.

Senere får vi med oss imponerende Pantheon – Alle guders tempel. Under det svale sirkelformede taket titter vi opp mot himmelen, der et hull i taket slipper solen inn. Jeg tar øynene vekk og titter ut mot søylene som møter de besøkende. Korintiske har jeg lært, med den fjæraktige dekoren mot toppen.

Så mye historie, så mye spennende arkitektur og utsmykning – kan man gå rundt i gatene her og bli blind for dette? Ta det for gitt? Øynene er kulerunde av alt vi omgir oss med. Alt fra pompøse fontener til små detaljer i en bygning.
Vi gir taket i Pantheon et siste blikk før vi legger den gamle bygningen bak oss og trasker videre i Romas gater. Det er riktig så varmt ute nå, og et eller annet sted venter et kald glass hvitvin. Om ikke vi er sultne igjen også kanskje?

Fontana di Trevi og Spansketrappen. Selvfølgelig må man se dem. Utfordringen er at det…vil alle andre også!

Vi fløy Ryan Air fra Rygge til Roma-Ciampino: 1830,- t/r for 2 personer
Buss fra flyplassen og inn til Stazione Termini i Roma; Terravision – 4 Euro per person. Kan også bookes på nettet.

Jeg booket overnatting via Hostelworld og valget falt på herlige Asian Delight B&B (kommer bilder i eget innlegg)
304 Euro for 2 personer i 4 netter.

Billetter til Vatikanmuseet ble booket her, for å slippe lange køer. Nå var vi tidlig ute uansett, så det var ikke noe problem med køer. 19 Euro per person

Returen til Rygge var grytidlig og før noen offentlig transport var igang igjen for dagen. Jeg måtte derfor booke en airport shuttle (billigere enn taxi). Det ble booket gjennom Hostelworld/City Discovery. 16,- Euro per person.

– Hvorfor har jeg ikke reist hit oftere?  Flyet har knapt landet før jeg stiller spørsmålet. Joe sier ikke noe, sitter bare og ser ut. Det er synet av fjellene og en slags følelse av tilhørighet som får meg til å spørre allerede nå.

Ålesund – den vakre byen ute ved havet. Faren min ble født her og hadde han ikke forlatt livet da jeg var bare seks år gammel hadde jeg kanskje hatt et nærmere forhold til byen også.
Men nå er vi her, og snart sitter vi ved et stort spisebord med hver vår kopp te og bare ser. Vi har utsikt og vi nyter den. Fjellene ligger stumme i et trolsk lys der solen leker sisten med skyene, og i fjorden putrer båtene frem og tilbake på jakt etter fisk.

Når vi endelig kan rive oss løs rusler vi rundt i sentrumsgatene der jugendstilen regjerer så flott. Natt til 23. januar 1904 brant Ålesund sentrum ned til grunnen. Godt hjulpet av sterk vind spredte brannen seg fort. Over 800 hus brant ned og 10.000 mennesker ble hjemløse. Da byen så skulle bygges opp igjen skjedde det under påvirkning av Art Noveau som var så populært i Europa på den tiden. Med dette har Ålesund blitt en arkitektonisk perle vel verdt å ta vare på.

Vi hilser på de digre måkene, beundrer detaljene i de vakre bygningene og kikker nysjerrig ned i fiskebåtene som ligger ved kaia. – Du kan ikke dra til Ålesund uten å spise sjømat, sier jeg til Joe. Senere skal vi sitte hos familien min og nyte de deiligste, saftigste kreps jeg noensinne har smakt. Imens snakker vi om familie som har levd, som lever og de spor de har satt på Ålebyen.

Det kunne gått galt! Halve byens brannkorps så ut til å møte opp da det tok fyr i en frityrkjele på Hotel Brosundet. Vi sto spent og så på, men heldigvis så det ut til at brannen døde ut raskt.

Jeg hadde glemt hvor bratt det er her! Vi klatrer opp bratte, smale bakker og den kondisen jeg trodde jeg hadde synes fraværende. Vi glemmer å telle trappetrinnene til Fjellstua, og hvem bryr seg når man kan se så fin utsikt som her. Joe myser i kikkerten. Langt der ute kommer Hurtigruta inn mot havn.
– Are you English? Hører vi plutselig bak oss. En eldre mann har tuslet rundt oss og nå står han der og vil prate. Han vinker Joe til seg og peker. En hvit benk står der til minne om en engelsk ung pilot fra RAF som ga sitt liv her under krigen. Joe synes det er interessant. Han har bakgrunn fra RAF selv og visste ikke at de hadde piloter her oppe under krigen.
Før mannen går videre peker han rundt oss og forteller at det er flere bunkere her oppe etter krigen også. Det lyser i Joes øyne før han forsvinner ned i en sprekk og vil utforske.

Det lille trehuset i Fjellgata 2 (på hjørnet til Grensegata) i Ålesund ble spart for brannen. Det sies at mannen som bodde her fikk en åpenbaring fra en engel om at han var tryggere inne enn ute og nektet derfor å forlate huset sitt mens brannen herjet rundt.

Dagen etter får vi Ålesund i et annet perspektiv da vi går ombord i fergen som skal ta oss over til Langevåg. Ti minutter senere går vi i land og mot turens store shoppinggilde. Devold og Bergans har nemlig fabrikkutsalg her, og store fans som vi er av Devold gleder vi oss til å finne mer.
Her er feilvare til reduserte priser (og feilene er gjerne bare kosmetiske), tilbudsvarer og varer til ordinær pris. Tiden flyr der vi leter, prøver, bestemmer oss og ombestemmer oss. Deilig ull får følge med hjem! På Bergans finner vi det jeg håper blir perfekte turbukser. Prisene er det ingenting å si på hvertfall. Lommeboka blir slank og handleposene fete. Vi tar siste ferge tilbake til Ålesund.

I et fotoalbum hjemme hos mamma er et bilde av pappa og meg som står ved Hurtigruta. Nå står jeg der sammen med Joe og ser opp på Trollfjord. Det er lov for besøkende å komme ombord.
Vi tar heisen opp til dekket. Titter inn i salongene, og tenker på verdens vakreste sjøreise. På godt og vondt – jeg husker TV-bildene fra et Hurtigruta i storm der tallerknene flyr veggimellom. Men kan også se for meg turistenes beundring av de trange fjordene her i vest der båten glir sakte mellom fjellveggene. For oss blir det bare en kjapp visitt før bussen vår tar oss ut til flyplassen igjen.

Det ble et altfor kort opphold denne gangen, men vi var kjempeheldige med været og Joe fikk et glimt av vårt vakre og dramatiske vestland, med Sunnmørsalpene, Ålebyen og ikke minst det jeg har av familie her.

Vi kommer tilbake!

Eller: å slå ihjel fire timers ventetid.

– Here comes the tourists, ler vi og stiller oss opp mot den gule veggen. Over hodene våre henger skiltet som forteller oss hvor vi er: Hell stasjon, et godt steinkast fra Værnes flyplass. Men vi snakker engelsk og får en annen betydning ut av stedsnavnet, noe den lille stasjonen har blitt så kjent for.

For oss er Helvete bare en mellomlanding mellom Torp og Ålesund, siden det ikke gikk noe direktefly. Helt ok når man kan gå ut en tur og få litt luft og fine opplevelser. Vi har gode sko og varme klær på oss, for i virkeligheten kan Hell/Helvete være temmelig grøssent, noe det er idag.

Stasjonen er godt over hundre år, og bestående av gamle vakre trebygninger. Riktig så koselig faktisk. Vi lunter litt rundt. Titter nysjerrig inn i venterommet – The waiting room to Hell! Jeg dulter borti Joe. Det er ikke så mye der inne. Et passende sted for å tenke gjennom sine handlinger kanskje?

Vi glemmer selvfølgelig ikke skiltet Gods expedition. Tar bilder. Kikker på været. Jeg hadde håpet på snø og is, bare for å konstantere at Hell has frozen over, men det er for mildt, det regner. Joe snakker om Eagles-albumet med nevnte tittel, som kom ut i 1994, og hvorfor det fikk det navnet det gjorde, og enda flere bilder senere er vi forsynte av Helvete og Hell.

Og navnet Hell? Det sies at det stammer fra det norrøne ordet hellir, som betyr overheng.

Vi tar en avstikker på vei tilbake til flyplassen. Oppe i skråningen, ca. ti minutters gange fra stasjonen ligger noen interessante helleristninger av dyr, bl.a. rein. Opp en lang bakke i et lite boligfelt, så inn i skogen. Et øyeblikk finner jeg det litt absurd å stå langt oppe i skråningen sånn. Men hei, vi er jo på tur, og i vårt tilfelle har altså turen til helvete en returbillett.

Det er de buskene som må være store nok, eller toalettsetet som bør være rent nok til at man ønsker å sette seg på det. For ikke å snakke om køen som bør være kort nok til at man rekker frem i tide.

Jeg har skrevet om GoGirl før, og jeg hadde allerede bestemt meg for å skaffe meg en slik. Da vi var på Reiselivsmessa i Lillestrøm nylig sto plutselig standen deres foran meg og det ble en veldig hyggelig samtale med hun som promoterte Go Girl der. Jeg skulle egentlig bare ta en nærmere titt på silikontrakten, men fant ut at jeg like gjerne kunne ta med en hjem.

For av og til kommer man over doseter man absolutt ikke vil sette seg ned på. Om det er et sted langt der ute, på festival eller langs europaveiene. Kanskje man er på tur med flere der det ikke finnes noe å gjemme seg bak, eller at dokøen bare er så altfor lang. Det passer seg ikke alltid å bare dra ned buksa, men med denne kan man litt mer diskret la det stå til.

Her om dagen var jeg på foredrag med Cecilie Skog der hun fortalte om turene til Nord- og Sydpolen. Jeg måtte smile da hun tok opp nettopp dette med jenter og tissing. Hun har ikke en GoGirl, men en liknende, og som hun så fornøyd sa: akkurat som gutta, kan også hun nå tisse på flaske – uten å forlate teltet når hun er på tur. Og som hun la til: denne tutten krymper ikke i kulda!

Nå har jeg prøvd min GoGirl. Det gikk overaskende lett. Ikke noe søl. Jeg måtte ikke lene meg spesielt mye fremover slik som jeg hadde hørt noen si. Jeg trengte ikke ta av meg noen klær, selv om jeg begynte halvveis i nettoen ute på badet her – i tilfelle. Eneste man bør tenke på, som hun på Reiselivsmessa sa – man bør ikke ha spart opp for mye, da blir det for fullt.

Trakten er i medisinsk silikon og kan kokes. Det følger også med en serviett og en nedbrytbar pose og man kan enkelt rulle det hele sammen og stappe oppi beholderen igjen. Hygienisk, enkelt og diskret.

The Soletravellers kan herved pisse i kors!

http://go-girl.no/

De har to farger: rosa og denne beigegrønne. Den siste fargen kom fordi jenter i militæret hadde ønsket om en mer diskret GoGirl.

– Når reiser dere? Spørsmålet får jeg oftere og oftere nå. Men ting tar tid. Ikke bare vil Joe gjøre en så grundig jobb som mulig på bilen, det gjenstår fortsatt mye vi vil kvitte oss med og ordne opp i. Og innimellom kommer uforutsette ting som gjør at prosessen forlenges.

I høst mistet vi tid fordi det var en del tull med aggregatet som Joe brukte til å få sprayet bilen. Nå sist tok en storm teltet som fungerer som garasje. Heldigvis kom bilen fra det uten skrammer, og mesteparten av teltet kunne fortsatt brukes – det var bare å få bestilt noen nye deler til det.
Nå har bilen fått flytte litt på seg, til et mer beskyttet sted for særlig vind. Med det har Joe endelig prøvekjørt doningen (– felt like driving a gocart ), og alt virker som det skal! Med ny motor, transmission box, girkasse, clutch, styring… Bremsene virker. We are happy!!

Og et lite skritt videre.

Synet som møtte Joe da han kom tilbake til bilen.

Med dette vil vi introdusere salgssiden vår. Her finner du oversikt over alt vi har ute til salgs på steder som Ebay, Roto, Finn, Qxl, Bazar osv. Vi vil kvitte oss med så mye som mulig før vi tar avsted. Simple living, here we come!

Nytt innlegg i 3 x Soletraveller. Denne gangen fra tre restauranter som gjerne får et besøk til, enten det var maten, atmosfæren eller beliggenheten.

Star of Greece, Adelaide (Australia)
Fisken smeltet på tungen. Barramundien smakte helt nydelig og tilbehøret likeså. Jeg kikket på Joe. Han var fornøyd han også. På tallerken hans lå det hvitting. Følget vårt hadde valgt vinen, en australsk riesling. Perfekt.
Selve restauranten var uprentensiøst og rustikt innredet. Med en touch av Hellas. Og beliggenheten -  herregud, beliggenheten!

Før maten hadde jeg stått utenfor og lurt på om jeg skulle klype meg i armen. Et knallblått hav skvulpet lett inn mot den pudderhvite stranden nedenfor meg. Jeg kunne såvidt skimte at det lå et gammelt skipsvrak litt lenger bort som visstnok er populært å snorkle ved. Solen stekte. Himmelen var skyfri. Star of Greece – neste gang vil jeg tilbringe hele dagen her!

http://starofgreececafe.com.au/index.html

Salamanca Restaurant, Dublin
– They give you loads of food here, hørte vi fra to amerikanske damer før vi endelig bestemte oss for å gå inn. Men alt på menyen utenfor fristet, så vi var ikke vanskelige å overtale uansett. Et steinkast fra Temple Bar, i St. Andrew Street, ligger Salamanca Restaurant. Et herlig avbrekk fra pub til pub-runden. Selv hadde vi lagt flere dager fyllt med typisk irsk mat og drikke både i øst og vest bak oss. Det var dermed rom for noe annet, og det ble fyllt med paella, nydelige poteter med chorizo og fyldig rødvin. Og desserten – deilig frisk champagnesorbet. Ute høljet regnet ned. Det gjorde ikke noe. Inne var det så lun og varm stemning. Vi ble her litt vi.

http://www.salamanca.ie/

Soho, Gøteborg
Alle ville sitte ute i solen – også vi. Men jeg tok en runde inne for det. For interiøret var absolutt verdt en titt.

I Østra Larmgatan i Gøteborg ligger Soho. Jeg hadde lest om stedet før jeg kom til Gøteborg, men det var likevel tilfeldig at vi satte oss her. Vi var slitne etter å ha gått halve byen rundt – og veldig sultne.

Det ble lunch-buffet og et glass med rosévin til meg. Champagne og cæsarsalat til min venninne. Jeg har inntrykk av at svenskene er flinkere på buffeter enn vi er her i Norge. Soho sin buffet er hvertfall veldig innholdsrik og spennende, det var nesten vanskelig å bestemme seg. Og desserten – jeg ble mett, men skulle gjerne hatt plass til mer. Cæsarsalaten kom i størrelse stor porsjon så min venninne var fornøyd hun også. s

http://www.sohogothenburg.se/home.html

Flere er visst enig – de gruer seg til å pakke og utsetter det så lenge som mulig.

Selv elsker jeg å pakke til tur, og jeg begynner gjerne tidlig, litt avhengig av reisen jeg skal på. Da blir sofaen stadig fyllt med noe jeg kommer på jeg skal ha med. Lister skrives og krysses av.
Dagbok, penn, kamera(husk batterier!), gnagsårplaster, Idoform, solkrem, myggolje, undertøy, bikini (blir det sol og bad?), jakke, sko(til pent også?), singlets (mange!), en deilig genser, bukser og…. det er sikkert noe mer.

Der ligger alt sammen, og minner meg på avreisen som nærmer seg. Gleder meg! Visum? (i orden). Pass, penger og billetter (det viktigste!). Toalettsaker (den store eller lille toalettmappa?).

Sjekker adresser, printer ut bookinger, kart… Ta med parlør?

Tar frem bagen eller sekken. Ruller klærne sammen. Danderer og stapper. Papirene der. Sokkene der. Sjekker vekten – jo det holder.

Nesten klar nå. Teller minutter. Dobbeltsjekker at det viktigste er med. Låser døren, ned trappen og vips – så er man på vei!

Her er noen av gavene vi har fått tidligere og som har gjort stor suksess. Innimellom er det også ideer for andre som har reisenerder i familien.

1. Lonely Planets ”The Middle of Nowhere” får kose seg i bokhyllen og blir tatt frem på dager man vil drømme litt. Heldigvis trenger ikke Middle of Nowhere å være så utilgjengelig – vi fant et par steder vi kjente igjen. J
BBC-serien Planet Earth viser hvor utrolig fasinerende og vakker planeten vår er. Igjen og igjen har vi forsvunnet inn i ulike avkroker sammen med aper, hvaler, ulver, pingviner og jeg vet ikke hva – godt ledsaget av David Attenborough (selvfølgelig). Blir man ikke mett av denne serien har man alltids ”Blue Planet” også…

2. En god backpack er viktig når man skal bære alt en eier og har rundt på ryggen over en lengre periode. Jeg kjøpte en Lowe Alpine-sekk til meg selv i bursdagspresang for noen år tilbake og oppdaget en ny verden: en verden der man kan gå lenge uten å ta pause fordi skuldrene er SLITNE! Med torso-systemet er det nemlig kroppen som bærer sekken, og ikke bare skuldrene.

3. Airport. Er du god i geografi? Har du besøkt flere av verdens flyplasser eller fasineres du av de ulike nasjoners flagg? Vi er tre stykker som glemmer tid og sted når vi setter oss ned med dette!

4. Joe så lyset forrige vinter da han fikk et Devold-sett av meg til jul ifjor. Det var først da han ble god og varm på en skitur han skjønte hvorfor ull er så viktig på kroppen i kaldt vær. Det holder nemlig på varmen, selv om man skulle bli våt! I tillegg er det mykt og godt å ha på seg.

5. Skjerf og sjal. Jeg elsker å myse i dem, og bruker dem MYE. På fly, ute på tur, eller om man skal ut på byen og jakke blir for varmt. Da er et sjal en fin mellomting.

6. –YES! Ropte Joe da han fikk et skinnbelte av meg for noen år siden til jul. Det hadde nemlig en lomme på innsiden der man kan gjemme penger. Dessverre ble det hengende igjen på en sengestolpe i London da vi for til Hong Kong. Nå er jeg på jakt etter et nytt til ham.

7. Kjøkkenklasken har vært en veldig fin reisevenn på store og små reiser. Ikke alle bad har en propp, og det er ikke alltid man har tid eller ork til å lete etter et vaskeri. Dermed tar man vasken selv der man er.

Forventninger som bygger seg opp. Spenningen over hva som ligger der fremme og venter. Noen ganger er det en reise i seg selv.

Indiana Jones raste gjennom her på jakt etter den hellige gral. Jeg velger å ta meg god tid. For selv om det er det som ligger foran meg som har gjort stedet verdenskjent er det akkurat denne passasjen jeg går gjennom nå som skal gjøre sterkest inntrykk på meg; over en kilometer lang ravine – The Siq.

Misforstå meg rett. Hele oldtidsbyen Petra er et eneste fasinerende skue, og hovedattraksjonen Al-Khazneh er utrolig vakker og imponerende der ”The Treasury” åpenbarer seg som et utskåret smykke i de ferskenrøde fjellveggene.

Men det er veien dit jeg nyter mest, der Joe og jeg går nesten alene. De få menneskene vi ser her og der forsterker dimensjonene, de høye veggene som klemmer seg sammen over oss – og gjør oss så veldig små.

I en fersken- og okerfarget verden leker veggene med lyset og viser oss hemmelighetsfullt rester etter vannkanalene som nabateerne skapte. Et sted ser vi utskårede kamelføtter og vi peker og ser og føler oss et øyeblikk som en Indiana Jones på vei til skattekammeret.

På vei til…

Og det er fint det også.

Både Reise-Lyst og Vagabond har tatt for seg Australia denne høsten, og tidligere i år hadde det engelske bladet Wanderlust en fristende artikkel med herlige bilder fra det røde kontinenet på andre siden av kloden.

Og vi sluker alt, selverklærte Australia-fans som vi er, og forteller til alle som gidder å høre på om alt det spennende vi selv opplevde der nede, også her – og her. Så har vi rukket over en del de to turene vi har hatt dit: Western Australia, Northern Territory, South Australia, Queensland, Canberra, New South Wales, Victoria og Tasmania.

Jeg spurte Joe om en topp ti-liste, vel vitende om at det er vanskelig og nesten urettferdig å sette opp en slik. Vi liker jo så og si alt!

Vi krysser det vi har for at vi kommer oss ned igjen – med Land Roveren denne gangen. Det er så mye vi ikke fikk sett da mange av godsakene kun er tilgjengelig med firehjulstrekker – vi sikler særlig på The Kimberleys i nordvest (og ble ikke mindre gira da vi så bildet i Wanderlust, over).